Påsken 2008 reiste jeg sammen med min lærer Pamela Hiley og til sammen 28 personer fra Norge til Kina for å oppsøke røttene til Taijiquan. Det ble en reise på mange nivåer, og en dør inn til Kinas hjerte.
Her vil jeg gjerne be leseren om en liten pause. Vær stille et øyeblikk og synk ned i stolen du sitter i. Artikkelen som kommer viser hvor tettpakket program vi hadde, det var en hesblesende tur. Men det er noe annet som ligger under, under de urolige bølgene på overflaten er det stille. Veien er målet, Dao er veien sier Daoistene, men vi trenger ikke løpe, for den kommer til oss:
Heaven and Earth are not sentimental;
They treat all things as straw-dogs.
The Sage is not sentimental;
He treats all his people as straw-dogs
Between Heaven and Earth,
There seems to be a Bellows:
It is empty, and yet it is inexhaustible;
The more it works, the more comes out of it.
No amount of words can fathom it:
Better look for it within you
— Tao The Ching av Lao Tsu, kapittel 5
Pamela Hiley driver Norsk Taiji senter i Oslo. Hun har undervist i Taijiquan i Norge i 25 år, så dette var også et jubileum. Hun praktiserer og underviser først og fremst Cheng Man-Ching short form, men har også kurs i sverdform, qigong og daoistisk meditasjon.
Jeg har lært denne formen og har instruktør utdannelse i den. Hvor mye jeg har forstått er en annen sak. Når vi tar på hvite taiji drakter i Kina er det omtrent som om en busslast med kinesere hadde kommet til Norge med nikkers for å gå på ski. Du verden så velvillige vi ville vært!
Taiji og Qigong er stort i Kina. Det er stort på den måten at det er en manifestasjon av deres stolte historie og filosofi. Basis for treningen er I Ching, Dao te ching og de andre klassikerne. Å trene taiji er å gjøre det aller riktigste for sin helse og sitt sinn, mener veldig mange kinesere. (Omtrent som vi mener at å gå på ski er noe av det sunneste for kropp og sjel, og dessuten, stort mer norsk kan det vel ikke bli.)
Parkene er fulle hver eneste morgen av utøvere og mangfoldet er stort. Allerede første morgen etter ankomst, klokken 06.30 var vi på plass i parken rundt Temple of Heaven i Beijing for å trene. Det var tidlig vår og kaldt, kinesere med medlemskort til parken strømmer inn til sin faste trening. En gruppe har musikk og trener på en vakker vifteform, en annen trener sverd, en mann går rundt og roper høyt, en annen mann står stille under et tre.
Andre morgenen treffer vi Beijing wushu team som skal ha oppvisning i forbindelse med OL åpningen. Formen er annerledes enn vår. De bøyer seg dypere enn vi gjør, noen bevegelser er raskere og mer eksplosive. Noen modige nordmenn plasserer seg i midten og prøver å følge med. De flinkeste her er kjempeflinke. Når kineserne kan noe, kan de det kjempegodt, de er ubegripelig mange. (Anyang, en relativt liten by, har 5 millioner innbyggere).
På vei til Den kinesiske mur treffer vi Master Chen Lianyong, direktør for Nankou Hospital of Changping district of Beijing. Han viser oss sin form, nok en form som vi ikke kan. Men vi ser at han kan dette, han behersker Qi. Han forteller at han bruker Qi i behandlingen av pasienter. Han projiserer Qi med hendene eller øynene. Pasientene lærer taiji og qigong for å helbrede seg selv. Han får Bjarte, Pamelas sønn, til å stå i en dyp og utfordrende stilling; Relax, Sink, Breath in the Dantien, tolken oversetter uttrykk han selv ikke har hørt før. Kunsten er å slappe av, selv i anstrengende stillinger, det kan man ikke klare ved ren muskelkraft, only with the Mind. Taiji og Qigong er meditasjon i bevegelse.
Ellers er Beijing spennende og enorm. Vi besøker gravplassen til Ming keiserne, og forstår at Feng shui egentlig ble utviklet for å finne den beste gravplassen. Vi besøker Lama tempelet og forstår at tibetansk buddhisme er stort i Kina. De siste keiserne, Qin dynastiet, var tibetanske buddhister. Og akkurat samtidig bryter opprøret ut i Tibet. Mens vi får tid til shopping, silkefabrikk, sommerpalass med mer og med enda mer.
Vi flyr til Xiangfan, nok en ukjent millionby, og befinner oss plutselig i provinsen. Ikke kniv og gaffel, ikke engelsk, og menneskene er vennligheten selv og vil ikke ha driks. Vi kjører til Wudang mountain. På toppen av fjellet ligger Purple Sky Palace bygget i 1413. Det øverste tempelet er laget av kobber, fraktet fra Beijing, og det lenge før Cabel Car banen som vi brukte ble anlagt.
Legenden sier at her satt den daoistiske munken Chang San-Feng for omtrent 1000 år siden og så en slange i kamp med en trane. Han så at når slangen ga etter var det umulig for fuglen å ta den. Han forstod da at det myke, ettergivende egentlig er sterkere enn det sterke, harde og pågående. Yin er sterkere enn Yang. Bare ved å gi opp vårt ego kan vi ble ett med naturen, med Dao. Hard boksing og kampsport var populært i Kina også på denne tiden, og Chang hadde drevet med det i sin ungdom. Han benyttet derfor kampsport som ramme for sin nye innsikt, og skapte med dette Taijiquan.
Know the masculine,
Keep to the feminine,
And be the Brook of the World.
To be the Brook of the World is
To move constantly in the path of Virtue
Without swerving from it,
And to return again to infancy.
Know the white,
Keep to the black,
And be the Pattern of the World.
To be the Pattern of the World is
To move constantly in the path of Virtue
Without erring a single step,
And to return again to the Infinite.
Know the glorious,
Keep to the lowly,
And be the Fountain of the World
To be the Fountain of the World is
To live the abundant life of Virtue,
And to return again to Primal Simplicity.
When Primal Simplicity diversifies,
It becomes useful vessels,
Which, in the hands of the Sage, become officers.
Hence, “a great tailor does little cutting”.
— Tao The Ching av Lao Tsu, kapittel 28
Qigong er et relativt nytt begrep, først tatt i bruk som fellesbetegnelse omkring 1930 tallet.
In ancient times, it was called tu gu na xin “expelling the old energy, drawing in the new”, xing qi “moving the qi”, yang sheng “nourishing the forces of life,” nei gong “inner achievement” or most commonly as dao-yin “guiding the qi and extending the limbs”. (The way of Qigong, Kenneth Cohen)
I 1973 ble det funnet et fantastisk silketeppe i en grav fra 168 f.kr som kalles Dao-yin Tu. Det viser 44 stillinger for Qigong, de fleste av dem er fortsatt veldig sentrale i mange former for Qigong. Figurene på teppet er menn og kvinner, gamle og unge, rike og bønder, så allerede da var Dao-yin/qigong trolig utbredt i Kina.
Det finnes utallige former for Qigong. Mange former har gått i arv fra far til sønn, fra mester til elev og vært hemmelig for allmennheten. Man kan godt si at Taiji er en avansert form for Qigong, omtrent som forskjellen mellom ulike former for dans. (Trolig kommer forresten mange av stillingene fra shamanistiske danser i før-historisk tid. Er det ikke spennende!)
Samme ettermiddag som vi var på Wudang mountain fikk vi undervisning av Taiji Master Zhong Xueyong, coach-general of Martial Art Institute of Daoism in Wudang Mountain. Han var kledd i klassiske klær for daoister. Vi fikk undervisning av to meget dyktige unge utøvere. Rundt oss vandret daoistiske munker og nonner, de kalles forresten ikke det, de kalles bare Daoister. Noen var gamle og satt med sin tekanne. Hvordan har disse menneskene hatt det for 30-40 år siden under kultur revolusjonen? Det var usedvanelig gripende og vakkert.
Vi reise videre med buss og tog til Shaolin. Shaolin tempelet er et buddhistisk tempel. Munkene her har praktisert Wushu Chan fra ca 600 e.kr. Trenings salen var det siste tempelet vi kom til. Gulvet var av stein og med markerte groper der de har stått og trent. Nok en gripende opplevelse.
I Shaolin er det 30-40 000 kinesiske barn og ungdom på internatskole for å lære Kung fu. Alle er kledd i like treninsdrakter og beveger seg synkront. Vi fikk undervisning i Kung fu, ekstern boksing. Topp for de unge guttene i følge. Etterpå fikk vi en privat oppvisning. Jeg har aldri sett Sholin munker opptre før og var mildt sagt imponert. Overnatting på Zen hotel inne på tempelområdet var heller ikke å forakte.
Vi reiste videre til Chenjiagou village i Wen County, fødestedet til Chen style Taijiquan. Vi fikk instruksjon av Chen Erhu. På ettermiddagen ble det en improvisert tur til den lille landsbyen han kom fra, og vi traff bestemoren hans, en gang gift med 4 generasjons utøver av denne formen. Hun var veldig søt. Vi sang “Kjerringa med staven” for henne og hun fikk en topplue av oss.
Neste dag gikk turen til Anyang. I denne byen er det utgravinger fra Zhou dynastiets hovedstad kalt Yin xu, 1400-1100 f.kr. Det er her man har funnet skilpaddeskall med inskripsjoner som viser utviklingen av de kinesiske tegnene. Byen går også for å være opphavet til I Ching, og dette er de veldig stolte av.
I Anyang ventet hele byen på oss i byens Peoples Park. Det var dragedans, trommer og bannere med ” Welcome the Olympic Norway-Anyang Tai Chi Cultural Festival Campaign”. Det var taler i velkjent høytidelig kinesisk stil. Vi fikk en fantastisk oppvisning av hundrevis av byens utøver, og av de aller beste. Vi demonstrerte vår stil og de klappet da vi gjorde “single whip”. For en opplevelse.
Etterpå kjørte vi med politiskorte til museet der utgravingene har funnet sted. Det var også fantastisk. Dette er en kultur samtidig med Egypt. Det er funnet keramiske vannrør! Fantastiske gjenstander av keramikk, bronse og jade. Mer enn 150 000 orakelben. Og en skarabé, tilsvarende det som ble brukt i Egypt som inngang til dødsriket. Blant annet. Helt fantastisk.
Etter en slik opplevelse er det lett å tenke, “nå er det nok, bedre enn dette kan det ikke bli”. Men så bare fortsetter det. Neste stopp var Handan i Yongian County med undervisning av Zhang Guosheng, 5 generasjons utøver i Yang style Taijiquan. Nå kom vi nærmere vår egen form. Det var så likt at det var vanskelig å få ny instruksjon. I stedet ble det en interessant utveksling av detaljer og erfaringer.
Den ettermiddagen dro en del av gruppen til landsbyen der Cheng Man-Ching stammet fra. Cheng måtte flykte til Taiwan i 1949 og reiste i 1964 til New York. I denne landsbyen var det et lite museum og her møtte vi en gammel mann på 84 år som viste oss en stil som var mest lik vår egen, så lett, så lett. Vi viste ham vår stil og han sa, visstnok på en vanskelig dialekt; “Old style, very good”. Og han rettet på Pamela; Relax, Sink to the Dantian.
Aktuelle lenker:
Kommentarer